I forkant av denne turen var vi alle veldig nysgjerrige på hvordan man kunne sammenstille ideen om et av verdens fattigste land, med alt det positive folk forteller om Etiopia. Vi har tidligere reist i mange utviklingsland, og det innebærer som oftest en ekstrem forskjell mellom fattig og rik, slummer, tydelig og åpenbar fattigdom som krever mye kognitiv dissonans for å komme seg helskinna gjennom med en viss selvfølelse inntakt. Og i noen land ganske mye sikkerhetsplanlegging.

I selve Addis er det fort gjort å ramle på konklusjonen at dette gjelder Etiopia også. Det er skyskrapere ved siden av blikktakskur, ved siden av halvbygde betongklosser ved siden av åpne områder hvor det tilsynelatende oppholder seg folk med mer eller mindre å gjøre både dag og natt. Det føles trygt og godt, også selv om man skiller seg ganske godt ut fra mengden, men forskjellen mellom fattig og styrtrik var til å ta å føle på.

Åpenbaringen kom først da vi satt på flyet og så utover flyplassen til Etiopias nest største by, det var en asfaltflekk, en grusgangvei og en parkeringsplass med jordekke. That’s it.

De neste dagene tilbrakte vi rundt 3-4 timer sør for denne byen, i et område mange kaffekjennere vet mye om. Yirgacheffe, Sidamo og Gedeo er alle kjente områder for oss som er glad i spesialitetskaffe. Og det unike med Etiopia, i det minste i disse områdene, ble mye tydeligere, det er på mange måter et tilsynelatende lykkelig jordbrukssamfunn. Folk har esler, jordhytter og en jordflekk. Nå skal ikke jeg anta noe om andre menneskers lykke uten å kjenne dem, og det er jo ganske kolonialt og påtatt å komme til et av Afrikas fattigste land og påstå både det ene og andre, kun basert på få dagers opphold, men jeg synes kanskje Andreas sa det best i sitt eget Facebookinnlegg.